July
Friday 4 June 2010 photo 1/1
|
Så slik føles det å vite at man er uønsket av sin egen familie. Slik føles det å bli utestengt, på grunnlag av hvem ens foreldre er. Slik føles det å bli avvist hardt og brutalt.
Hvordan skal jeg kunne jobbe med å bli mindre paranoid, ha lettere for å føle tillit, og bli kvitt den kroniske redselen for avvisning, når ting som dette skjer hele tiden? Jeg får aldri en pustepause, det er alltid noe nytt.
Jeg våknet idag med minnene om en gutt jeg var litt interessert i en gang. Det var aldri en stor historie. Vi ble litt interessert i hverandre, også valgte han meg bort til fordel for jenta som introduserte oss for hverandre. Til tross for at hun var forlovet. I dag har jeg lite til ingen kontakt med noen av dem, det er mange år tilbake i tid nå. Men jeg tror jeg kom på det fordi det sved like mye der og da, som denne avvisningen gjør. For å bli avvist pga hvem jeg er, eller hva jeg gjør, kan jeg tåle. Men å bli avvist pga hvem jeg ikke er, eller pga ting jeg ikke kan noe for, er helt grusomt.
Er jeg aldri god nok for noen? Jeg våkner hver dag og tenker "er dette dagen Sondre går fra meg? Er dette dagen han får nok?". For livet har lært meg at det finnes alltid en grunn til å avvise meg, til å kaste meg til side som søppel. Noen ganger er det min egen skyld. Men når det er min skyld, så er det fordi redselen for å bli avvist igjen får meg til å oppføre meg uakseptabelt.
Jeg er lei meg nå. Det gjør utrolig vondt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med meg selv akkurat nå.
Får vondt av deg, familie kan være jævlig noen ganger, og såre unødvendig. Man skulle jo tro familie var en ting man ville hatt uansett, og som setter pris på deg. Men dessverre finnes det litt for mange uomtenksomme idioter der ute...
Håper du føler deg bedre etterhvert, og at du selv ser hvor fantastisk du er <3
3 comments on this photo
Directlink:
http://dayviews.com/grafique/460245893/
Visa toppen
Show footer