Sunday 24 July 2011 photo 1/1
|
syns det er hardt å høre statsministeren gråte.. selv om alle gråter, og alle er lei seg, så er det hardt å høre talen der han står med skjelvende stemme..
jeg tror det først nå begynner å gå opp for meg hva som har skjedd.. og selv om jeg ikke er personlig berørt, og var heldig nok til at alle jeg er glad i er uskadd, så er det likevel så grusomt.. så trist.. så... overraskende. selv om jeg har tenkt flere ganger at noe sånt som dette ville komme til å skje etterhvert så tok det meg like herlig skikkelig på senga..
og det er jo umulig å ikke tenke på de som sitter igjen med massive tap.. bare tanken på at jeg kunne ha mistet de jeg er glad i (og det kunne lett vært alle sammen på en gang) er så skremmende at jeg blir skjelven helt inn til kjernen.
samtidig er det jo også tanken på at dette er jo ting folk har levd med i andre land i mange mange år allerede.. vi har jo alltid stått så detatched fra resten av verdens surrealistiske lidelser.. men nå står vi i det med begge beina vi og..
tanken på at vi er jo ikke unike i verdenssammenheng konkurrerer med tanken på at det er helt unikt for oss likevel..
Annons